I vinter søkte jeg på videreutdanning i sykepleie. Jeg søkte på de tre skolene som hadde opptak i år – Tromsø, Bergen og Stavanger. Gleden var derfor stor da jeg for noen måneder siden fikk svar om opptak på jordmorstudiet i Tromsø. Jeg husker jeg var på jobb, og satt alene i bilen og hulkegråt av glede. Da jeg senere fant ut hvor langt det faktisk var til Tromsø, og at jeg var nødt til å sende puten min i posten for å få den opp dit, håpet jeg på å komme inn litt nærmere hjemme.
Det gikk en måned eller to og Bergen sitt svar kom – venteliste. Ikke uventet, men jeg skal være ærlig å si at det var skuffende. Jeg kontaktet Stavanger for å høre hvordan det stod til med behandlingen av søknader der, men de estimerte å gi ut svar i slutten av juni/begynnelsen på juli. Det gjaldt altså å smøre seg med tålmodighet.
For cirka fire uker siden kom andreopptaket fra Bergen, med tilhørende tilbud om studieplass. Igjen var jeg på jobb og alene i bilen – takk og lov. Jeg hylgråt, om mulig, enda mer denne gang. Jeg skulle begynne på jordmor i Bergen! Jeg begynte å planlegge bosted, korps, praksisplass og andre praktiske ting. Og alt falt på plass i løpet av noen få uker. Jeg kunne flyttet i morgen.
Men så. I dag kom svaret fra Stavanger. Tilbud om studieplass. Et dilemma og en problemstilling jeg helst ønsket å unngå. Slik jeg skulle slippe og måtte ta det valget. Nå kan jeg ikke skylde på at “Bergen var den nærmeste plassen” når folk spør hvorfor jeg ikke går i Stavanger. Økonomisk sett er det jo ikke tvil om hva som vil være det lureste. Nå må jeg velge om jeg vil kaste ut x antall penger på studenthybel og det det vil koste å bo to steder, og det suger.
Samtidig kan jeg og skal jeg ikke klage, for bare det å komme inn på alle tre plassene i seg selv er jo utrolig. Det er jo egentlig en drømmesituasjon, som jeg på ingen måte hadde forventet. Jeg må gå grundig i tenkeboksen og vurdere veien videre. Mitt første vanskelig valg som jeg må ta på egenhånd. Det var som jeg sa til mamma tidligere i dag: “Kan ikke noen bare ta valget for meg, så gjør jeg det som blir bestemt”. Jeg er ikke vant med å ta egne valg uten innspill fra sidelinjen. Men dette er faktisk noe jeg må bestemme selv og velge ut ifra hva jeg tenker vil være best for meg.
Jeg har en uke på å gi svar til Stavanger. Det vil si en uke på å bestemme meg. Jeg kommer til å trenge tiden, samtidig som jeg har en ro inni meg. Akkurat som jeg innerst inne vet hva som vil være best. Jeg vet alltid best.
